Til hovedinnhold

Utprøving av en kontinuerlig blodsukkersensor

Godkjenningsdato
Godkjent fra
Godkjent til
Diabetes mellitus er en sykdom hvor insulin i kroppen mangler, eller hvor sukkeropptaket til kroppens celler er nedsatt; dette medfører høyt blodsukker. Også andre pasientgrupper, særlig kritisk syke pasienter, utvikler høyt blodsukker av lignende årsaker. Uansett årsak er det viktig å behandle høyt blodsukker med ekstra tilført insulin. For å kunne gjøre behandlingen effektiv og trygg må man overvåke endringer i blodsukker enten med repeterte blodprøver eller med en kontinuerlig blodsukkermåler. Sistnevnte er å foretrekke. Tilgjengelige kontinuerlige blodsukkermålere benytter seg av en nåle-sensor som stikkes inn i underhudsfettet. Problemet med dette er at det er tidsforsinkelse i verdiene mellom blodet og underhuden, og slike målere er ikke nødvendigvis nøyaktige nok til bruk hos kritisk syke pasienter.

GlucoSet AS har derfor arbeidet med å utvikle en nøyaktig og rask sensor som kan måle blodsukker direkte i blodbanen. Formålet med forsøket er å undersøke nøyaktigheten til denne sensoren. Sensorer skal legges inn i pulsårer hos gris, og målingene fra sensorer skal sammenliknes med gjentatte punktmålinger fra et referanseapparat i opptil 12 timer. Slik kan man undersøke hvor nøyaktige målinger sensoren gir. I tillegg skal man undersøke om sensoren påvirkes av ulike interferenter (temperatur, svingninger i laktatverdi, elektrolyttnivå, fysiologisk bufferløsning og administrering av legemidler som C-vitamin og mannitol), om sensoren påvirker blodtrykksmålinger fra pulsårene, og om sensorene påvirker risikoen for blodproppdannelse.

Inntil 15 griser skal brukes i forsøket. Hele forsøket foregår i narkose, og grisene avlives mens de fortsatt er i narkose. Sprøytestikk i forbindelse med innledning av narkose anses å være den største kilden til ubehag for dyrene.

I arbeidet med utvikling av sensoren gjøres det mange tester i laboratoriet. Dette er imidlertid ingen fullgod erstatning for å teste i levende vesener, og det er nødvendig å prøve ut sensoren i dyr før man går videre til forsøk i mennesker. Ettersom hele forsøket foregår i narkose, vil ubehaget for dyrene være minimal. For å bruke så få dyr som mulig vil man sette inn inntil 10 sensorer per dyr. På denne måten kan man samle mye data med relativt få dyr.

Dersom sensoren er god nok til bruk hos kritisk syke pasienter, kan teknologien bidra til bedre blodsukkerkontroll hos disse. Dette kan potensielt redusere sykelighet og dødelighet for denne utsatte gruppen.