SEATRACK 2020-2021
SEATRACK er et prosjekt finansiert av KLD, Kystverket og Norsk Olje og Gass og skal kartlegge sjøfuglers stor-skala utbredelse utenfor hekkesesongen ved bruk av lysloggere som festes på en ring på fuglefoten. Samtidig taes en blodprøve for kjønnsbestemming og fjærprøve for isotopanalyse. Fuglen gjenfanges på hekkeplassen etter ett år eller senere, og dataene lastes ned fra lysloggeren.
SEATRACK studerer 9 arter fra Norge (inkludert Svalbard og Jan Mayen) og utlandet (Russland, Island, Færøyene, Storbritannia, Irland, grønland og Canada) som har tilknytning til Nord-Atlanteren og de norske havområdene, Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen/Skagerak. Vi har mye erfaring med denne metodikken og denne type studier, og erfaringer viser at forvaltningsrelevansen er størst når man sporer sjøfugler fra flere kolonier samtidig, dekker store deler av artens hekkeutbredelse og gjentar instrumentering over flere år. Vi har valgt minimumsantall fra hver koloni for å svare på spørsmålene (totalt 495 lomvi, 750 lunde, 420 polarlomvi, 420 alkekonge, 770 krykkje, 175 havhest, 280 polarmåker, 100 toppskarv, 180 ærfugl) og for å etterleve kravet om reduksjon. Vi benytter lysloggere som kun veier 1-3 gram og godt kjente fangst/håndteringsmetoder (forbedring), både på voksne og ungfugler, og anser belastningsgraden som liten til moderat. I tillegg tester vi ut en prototype av en fotmontert gps-logger (ca 4g) på et begrenset utvalg arter og lokaliteter. Studien har vitenskapelig og samfunnsmessig verdi fordi den i) identifiserer viktige havområder og potensielle trusler fra menneskelig aktivitet, ii) avdekker graden av forutsigbarhet i sjøfuglers i utbredelse, iii) bestemmer bestandstilhørighet til vinterbestandene i norske havområder iv) undersøker hvordan miljøforhold og klima styrer sjøfuglenes stor-skala utbredelse, og hvordan utbredelsen påvirker bestandsutvikling. Resultatene tilrettelegges for og anvendes av norsk industri og miljøforvaltning.
SEATRACK studerer 9 arter fra Norge (inkludert Svalbard og Jan Mayen) og utlandet (Russland, Island, Færøyene, Storbritannia, Irland, grønland og Canada) som har tilknytning til Nord-Atlanteren og de norske havområdene, Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen/Skagerak. Vi har mye erfaring med denne metodikken og denne type studier, og erfaringer viser at forvaltningsrelevansen er størst når man sporer sjøfugler fra flere kolonier samtidig, dekker store deler av artens hekkeutbredelse og gjentar instrumentering over flere år. Vi har valgt minimumsantall fra hver koloni for å svare på spørsmålene (totalt 495 lomvi, 750 lunde, 420 polarlomvi, 420 alkekonge, 770 krykkje, 175 havhest, 280 polarmåker, 100 toppskarv, 180 ærfugl) og for å etterleve kravet om reduksjon. Vi benytter lysloggere som kun veier 1-3 gram og godt kjente fangst/håndteringsmetoder (forbedring), både på voksne og ungfugler, og anser belastningsgraden som liten til moderat. I tillegg tester vi ut en prototype av en fotmontert gps-logger (ca 4g) på et begrenset utvalg arter og lokaliteter. Studien har vitenskapelig og samfunnsmessig verdi fordi den i) identifiserer viktige havområder og potensielle trusler fra menneskelig aktivitet, ii) avdekker graden av forutsigbarhet i sjøfuglers i utbredelse, iii) bestemmer bestandstilhørighet til vinterbestandene i norske havområder iv) undersøker hvordan miljøforhold og klima styrer sjøfuglenes stor-skala utbredelse, og hvordan utbredelsen påvirker bestandsutvikling. Resultatene tilrettelegges for og anvendes av norsk industri og miljøforvaltning.