Effekt av naturlig infisert lakselus på vill laksefisk 2017-2018
Prosjektet skal belyse hvordan ulike doser av naturlig infisert lakselus påvirker fysiologi til vill postsmolt laks og sjøørret.
Utvandrende postmolt laks og førstegangsutvandrende sjøørret som er naturlig smittet med lakselus fanges levende og uskadd vha. en spesiallaget trål (laks) eller ruser (sjøørret), og transporteres i egnete transportkar til forskningsstasjonen Matre. Dette er gjort flere ganger tidligere, og størsteparten av fisken kan tilvennes kunstig fôr, noe som indikerer at fangst og transport medfører en midlertidig stressrespons.
Lakselus skader vertsfisken, men i hvilken grad er svært variabel. Tidligere forsøk har vist at det er når lakselus utvikles til de bevegelige stadiene at skadene oppstår. For sterkt infestert fisk vil dette trolig medførte sårdannelse, og for disse vil lakselus medføre betydelig belastning. Det er trolig at disse effektene til en viss grad er styrt av forskjeller mellom laks og ørret, og kan kanskje tilskrives populasjonseffekter i mottakelighet da resultatene spriker betydelig mellom år hvor fisk fanget fra ulike fjordsystem er benyttet.
Det vil tas prøver som vil gi informasjon om fysiologisk forløp etter hvert som lusa utvikles, og dette vil bli benyttet til å modellere et fysiologisk knekkpunkt der fisken påviselig er negativt påvirket av infestasjonen. Vi trenger derfor tilstrekkelig antall og bredde i materialet for å få sikker dokumentasjon, og forsøkene må derfor gjentas. Det søkes derfor om å bruke 35 sjøørret og 35 laks hvert av årene. Det finnes ingen alternative metoder.
Resultatene er viktige for å kunne rådgi om effekten av lakselus som slippes fra oppdrettsanlegg påvirker vill laksefisk. Dette ligger til grunn for reguleringen av norsk oppdrettsnæring ved innføringen av «Trafikklyssystemet» som forutsetter kunnskap om hvor mange vill laksefisk som dør gitt ulik grad av infestasjon.
Utvandrende postmolt laks og førstegangsutvandrende sjøørret som er naturlig smittet med lakselus fanges levende og uskadd vha. en spesiallaget trål (laks) eller ruser (sjøørret), og transporteres i egnete transportkar til forskningsstasjonen Matre. Dette er gjort flere ganger tidligere, og størsteparten av fisken kan tilvennes kunstig fôr, noe som indikerer at fangst og transport medfører en midlertidig stressrespons.
Lakselus skader vertsfisken, men i hvilken grad er svært variabel. Tidligere forsøk har vist at det er når lakselus utvikles til de bevegelige stadiene at skadene oppstår. For sterkt infestert fisk vil dette trolig medførte sårdannelse, og for disse vil lakselus medføre betydelig belastning. Det er trolig at disse effektene til en viss grad er styrt av forskjeller mellom laks og ørret, og kan kanskje tilskrives populasjonseffekter i mottakelighet da resultatene spriker betydelig mellom år hvor fisk fanget fra ulike fjordsystem er benyttet.
Det vil tas prøver som vil gi informasjon om fysiologisk forløp etter hvert som lusa utvikles, og dette vil bli benyttet til å modellere et fysiologisk knekkpunkt der fisken påviselig er negativt påvirket av infestasjonen. Vi trenger derfor tilstrekkelig antall og bredde i materialet for å få sikker dokumentasjon, og forsøkene må derfor gjentas. Det søkes derfor om å bruke 35 sjøørret og 35 laks hvert av årene. Det finnes ingen alternative metoder.
Resultatene er viktige for å kunne rådgi om effekten av lakselus som slippes fra oppdrettsanlegg påvirker vill laksefisk. Dette ligger til grunn for reguleringen av norsk oppdrettsnæring ved innføringen av «Trafikklyssystemet» som forutsetter kunnskap om hvor mange vill laksefisk som dør gitt ulik grad av infestasjon.